Nei da, de bare ligner. Disse gravemaskinene som stadig er i siktelinjen min. Skal ikke skyte på dem, da blir de jo aldri ferdige.
Man har da noget å glede seg til. Det skal bli en sann svir å slippe graving, komprimering, dirring i kaffekopper, merkelige lyder og rare hull i hagen. Og få tilbake et rimelig rolig hverdagsliv.
For ikke å snakke om at gamlegutta roer seg. Kanskje de slutter å tisse ved siden av tissekassen sin også. Jeg vet ikke om det er i ren protest eller hva. Det skjer ikke hele tiden. Men ofte nok til at jeg irriterer meg. Gudskjetakkogpris at de er kastrater, så slipper jeg den intense hannkattlukten, men det må vaskes og gnikkes og gnis. Ikke akkurat favorittbeskjeftigelsen min, for tiden.
Favorittbeskjeftigelsen? Strikketøyet, tror jeg. Endelig skal jeg strikke til meg selv. Jeg tror jeg har velsignet dem omkring meg med strikkeplagg, så det holder.
Hjertefyllerne mine skal få gensere til jul og så er det en ny hjertefyller på gang, så tepper må strikkes og hekles. Heldigvis. Klær er et ikketema foreløpig, «Mamma, har fra småmor og lillemann, de må bli brukt først.» Relativt klar tale fra minstebarnet.
Jeg har ikke spurt om det blir småmor to eller lillemann to, jeg vet ikke om hun har sjekket ut det. Vi finner nok ut, i januar.
Det var dagens lille epistel. Humøret kunne nok vært bedre, stamniaen også, men man får ta det som det kommer. Brød, egg og bøker på planen for i dag. Om det blir realiteter? Det gjenstår å se. Klemmer ligger her. Ta mange 
Bildet har jeg lånt fra NT.
